Jeg fikk i sin tid presentert et syn på open spaces som ‘pausediskusjoner satt i system’, og for flertallet av sesjonene jeg har deltatt på passer den beskrivelsen bra. Mange av dem har hatt helt andre formater, men jeg synes allikevel det er en stor forskjell mellom open spaces på f.eks. Smidigkonferansen og de som fant sted på ACCN.

Dels skyldtes dette samarbeidsinnstillingen, hvor deltakere underveis tok det som en selvfølge å samle opp alle gode poeng og sørge for at notatene ble hengt opp i fellesarealet etterpå. Å ha notatene tilgjengelig ga både en forsterkning av tilegnet kunnskap for sesjonene jeg deltok på, samt muligheten til å snappe opp poenger fra de jeg hadde gått glipp av. Dermed hadde jeg en bedre helhetsforståelse av hvilke tema som ble diskutert og et utgangspunkt for nye (oppsøkende) samtaler.

Hoveddelen av forskjellen tror jeg imidlertid var den mesterlige balansegang flere av tilretteleggerne gikk mellom å lede sesjonen og å delta. Jeg har tidligere vært vant til en mye tydeligere rolledeling, hvor den som leder sesjonen enten er en foredragsholder som formidler et budskap til gruppa, eller at haun selv reduserer seg til en deltaker og ikke styrer retningen i diskusjonen.

Johanna og Simons ‘Cracking Big Rocks (Solving Big Problems)’ er et godt eksempel. Utgangspunktet deres var: “Dette er en type problemer vi alle strir, vi skal fortelle litt om våre erfaringer med å løse våre egne.” Etter å ha satt scenen ledet de gruppa gjennom en felles oppdagelse av temaet ‘big problems’ hvor vi sammen utforsket smerter og løsninger. Gjennom det hele hadde de et fleksibelt men målrettet pedagogisk opplegg, som lot dem trekke på deltakerne for alt innhold, uten på noe øyeblikk å miste retning eller struktur på behandlingen av temaet.

Her er min oppsummering av sesjonen deres:

1. Tilretteleggerne fortalte kort om seg selv og bakgrunnen for at de ville ta opp temaet ‘Solving Big Problems’

2. Spørsmål til gruppa: Hva er ‘big problems’?
Man inviterte til deltakelse ved å utforske hva som gjør en oppgave stor for den enkelte. Hvordan oppleves det? Alle bidro med eksempler og fortellinger som de andre kunne kjenne seg igjen i. Gjenkjennelsen på tvers ga begrepet ‘stort problem’ en kontekst og gjorde den mulig å leve seg inn i.

3. Spørsmål til gruppa: Hvorfor er ‘big problems’ problematiske?
Fasilitert tankemyldring, hvor tilretteleggerne først ga en kort innledning for å lage rammer for spørsmålet.

4. Individuell øvelse: Velg ett eksempel på et problem som er stort for deg.
Med den bakgrunn som er skapt av 1-3, fikk deltakerne i oppdrag å skrive ned et konkret og reelt problem som oppleves som ‘stort’.

5. Lapper samles inn, forklares ved diskusjon og settes på tavla.
(Samspill mellom fasilitator og deltakere.)

6. Deltakere velger 2-3 problem fra tavla som er store for dem, og setter dem i prioritert rekkefølge på egen lapp.

7. Små grupper (2-3 personer) diskuterer (med utgangspunkt i de valgte problemene)
a) hva gjør problemer store?
b) hvordan kan problemene gjøres mindre?

8. Funnene fra gruppene presenteres i plenum

9. Tilretteleggerne runder av med å presentere sine egne (medbragte) innsikter og erfaringer

• Chief Relationship Officer | En ny rolle innenfor organisasjoner kreves for å håndetere kompleksiteten og for å få effektive løsninger som møter menneskers behov . Det handler om relasjoner mellom informasjon, mennesker og teknologi

• Å lære fra Kung Bushmen | Hva Kung Bushmen (en stamme i sør Afrika) kan lære oss om krisehåndtering og samarbeid

• Samhandling, en forutsetning til innvovasjon | Det kreves ikke bare IT-løsninger men en ny tankesett for å få til et innovative arbeidsmiljø

• Hvorfor er alle rullatorene grå? | Behov for bruker involvering i utvikling av omsorgs tjenester og produkter

• Behovsdrevet innovasjon og bruker involvering | Hvordan får vi til meningsfulle, relevante og brukbare produkter og tjenester

• Co-creation: bruger involvering i en ny tidsalder | Hvorfor co-creation er en viktig metodikk i dagens samfunn preget av raske endringer og sosiale media

• Working on the Edge | Hvordan antropologi og design mindset bidrar til utviklingen av meningsfulle, relevante og brukbare tjenester og produkter (fra bokmanus skrevet av antropologer som jobber i både den offentlige og private sfærene)

Det føltes ganske vågalt det gangen, men det gikk selvfølgelig veldig bra. Som det alltid gjør når oppegående mennesker inviterer andre til å diskutere et tema som engasjerer dem. Mange av temaene ledelsen mente vi trengte å jobbe med, ble diskutert (parallelt med mange, mange andre tema). Men eierskapet var hakket bedre hos de som foreslo temaet og de som valgte å delta.

Siden samlingen handlet om videreutviking av divisjonen, valgte vi å dokumentere diskusjonene der og da. Det var også satt av tid (penger) til å følge opp noen av temaene i etterkant. Sånn sett er den versjonen Steria kjører i januar med helt ufarlig. Det er kunnskapsdeling, der og da. Ingen konsekvens etter at bussen har kjørt fra lillehammer. Bortsett fra flere koblinger sterianere imellom. Så det er bare å senke skulderne.

Det værste som kan skje er at du IKKE foreslår et tema du brenner for, at du deretter velger feil tema/gruppe og endatil ikke har vett nok til å gå videre når du oppdager at du har bommet. God kick off!

E-post, som til nå nesten har vært synonymt med Outlook er et godt verktøy for oppgaveplanlegging med sine integrerte “tasklists” og sin eminente kalenderfunksjonalitet. Som hjelpemiddel til oppgavene 1 og 2 er det dermed et utmerket verktøy (som de som skal lage intranett/”minside”portaler sliter med å matche).

Som oppbevaringssted for informasjonen (arkiv) har e-post to store utforinger:
1. E-post har for få metadata (Det er derfor du oppretter mapper i innboksen – hvilket egentlig ikke gir mening. Du har da ikke gammel papirpost i egne bokser i postkassa di)
2. E-post har for dårlig sikring. (Brukerstyrt sletting, innholdsredigering etc.)

E-post som en av en eller anne grunn skal ta vare på burde derfor til et annet sted. Hverfall hvis en tar virksomhetsbehovene på alvor. Som Kristine skriver er e-post på Sharepoint enda kun interessant av informasjonsdelingshensyn, men hvis Microsoft tok ECM seriøst en dag ville de ikke håndtere e-poster på annen måte enn andre dokumenter. Det er det ingen grunn til (ut over at Outlook er MS- verktøyet folk flest er mest fornøyd med da selvfølgelig) og veldig mange gode grunner mot…

Takk for at du tar kontakt. Blogposten oppsummerer det jeg tror er de viktigste tingene også for deg, pluss et poeng som ikke ligger for dagen.

Her er det viktigste:

* Start med å tenke gjennom hvem du snakker til og hvordan du vil at foredraget skal påvirke dem. Dette gir deg godt innhold, kreativitet og selvstendighet
* Ett eksempel på en struktur som fungerer bra for meg er 3 hovedpunkter med 3 underpunkter hver. Da begrenser du hvor mye du må strukturere før du går videre til neste punkt. Jeg kaller denne strukturen “3×3″. Ikke bruk mer en 15 minutter på dette.
* Så snart du har notert deg tre hovedpunkter med tre underpunkter, bør du starte å trene. På en time kan du trene mer enn 10 ganger på et femminutters foredrag! Tidsbruk, stemmebruk og struktur blir alle bra av trening

Jeg trenger virkelig hjelp til å holde et godt foredrag i norsk 2. året Vgs. Jeg vil gjøre noe unikt og noe som vekker oppmerksomheten til de i klassen min og ikke minst læreren. Læreren legger vekt på følgende i foredraget:
• Innhold
• Tidsbruken
• Evne til selvstendighet
• Stemmebruk og blikkontakt
• Kreativitet
• Struktur

Hun ønsker også: Vær kreativ, våg å gjøre noe annet enn alle andre. Gjør foredraget til ditt eget med personlig preg.

Har du noen gode tips til hva jeg kan gjøre under mitt 5 minutters lange foredrag om de Norrøne gudene eller om skapelsesmyten?

Er kjempeglad for alle tips!! Tusen takk

Hyggelig at du ber om hjelp. Det kan være vanskelig å strukturere tankene sine i et vakuum, og det er lurt å be om tilbakemeldinger. Min første tilbakemelding vil være: Har du noen som du kan be om å høre på deg når du prøve å framføre teksten din og gi tilbakemelding?

Mitt andre tips til deg: Før du fremfører teksten din for et prøvepublikum, prøv å fremføre den høyt til veggen (eller katta) med stoppeklokke. Du vil da antageligvis føle at teksten er litt springende og at den slutter litt brått. Samtidig tror jeg du vil oppdage at det tar kortere tid enn du tror.

Tips 3: Grunnen til at teksten slutter brått er det samme problemet som med mange skolestiler: Du har blitt gitt i oppgave å drøfte noe, men det finnes ikke noe formål med drøftelsen. Det er jo ikke din feil. Hva om du latet som du skulle snakke for stortinget eller byrådet og du ønsket å få dem til å endre noe i samfunnet. Hva ville du at de skulle endre? Hva ville oppfordringen din vært? Bruk det som avslutning.

Tips 4: Struktur: Stilen din følger allerede en 3×3 struktur som jeg beskriver. Unngå alt som ikke dreier seg om dette (for eksempel “Tyvene blir ansett til å ha lave moralske verdier”):
1. Det er pussig at 177 000 tyveri forekom i Norge i 2010:
* Gode levevilkår
* Demokrati
* Kristendommens bud
2. Hva er årsaker til tyveri?
* Sosiale forskjeller (urettferdig behandling)
* Oppdragelse
* Ønske om høyrisikooppførsel hos unge menn
3. Hva skal vi gjøre?
* Redusere bruk av fengselstraff til fordel for samfunnstjeneste
* Holdingskapende arbeid gjennom ungdomsorganisasjoner
* Som individer: Ta vare på de som faller utenfor

Fokuser på disse punktene eller 3×3 alternative punkter og dropp alt annet.

Tema: sosiale avvik
Problemstilling
Hva er grunnen til at så mange mennesker begynner å stjele og hva skal vi gjøre med dem?
Læreplanmål:
Diskutere årsaker til sosiale avvik og reflektere over samfunnets reaksjoner på sosiale avvik
Denne gang skal jeg bare legge vekt på behaviorismen for det om jeg vet at arv kan ha en innvirkning, mest fordi at jeg vet at vi er født med en fri vilje og alltid har flere valg.
Jeg valgte denne problemstillingen om stjeling i Norge fordi vi har det så bra at vi ikke burde ha et behov for å stjele. Vi har jo et demokrati, hvor majoriteten i landet bestemmer. Derfor ønsker jeg å se hvorfor noen begynner å stjele for å forstå dem bedre.
Framføring
Sosiale avvik har en atferd eller handling som stjeling så er tydelig i uoverstemmelse med normene i et sosialt system. Vi har også formelle lover som den norske grunnlov og mange følger det etiske budet at man ikke skal stjele m. tanke på at kristendommen er hoved religionen i Norge. Vi har en normdanning i Norge mot stjeling. Motsatt handling vil derfor motta sanksjoner i form av straff fra samfunnet. I tillegg som jeg sa så burde det ikke være behov for stjeling i Norge, men allikevel ble det anmeldt 177 000 tyveri og andre vinningslovbrudd i 2010 i følge Norges statistiske sentralbyrå. Så hva er grunnene for at de fortsatt stjeler. Hvordan kan vi forhindre dette og hjelpe dem til å forstå at det er galt?
Utafra mulighetsteorien kan jeg si at det er begrensede muligheter i et samfunn til at alle skal ha god råd og at man har disse tre valg om å finne seg i det og gjør det beste utav det, jobbe seg oppover mot et høyere sosialt lag eller begynne og f.eks. å stjele som er lettest utvei. Hva en velger her kommer helt an på hvilke verdier man setter høyest som person etter hvordan du har blitt sosialisert og internalisert og ikke minst hvilket land og kultur du kommer ifra. Tyvene sies å ha lave moralske verdier i forhold til majoriteten i samfunnet og lovene siden de velger den letteste løsning nemlig å stjele uten å tenke på konsekvensene for resten av samfunnet. Derfor vil mange kanskje si at de er egoistiske, men grunnen for at de allikevel bare velger den enkleste løsningen kan være at de føler seg urettferdig behandlet av samfunnet siden de ikke blir tatt hensyn til. Kanskje de sliter med økonomien og ikke får noe hjelp bare enda mer skatter og avgifter. Så hvorfor ta hensyn til andre når ingen tar hensyn til dem? Mens ungdommer kanskje ikke tenker så langt. De har dårlig rå, men kanskje ønsker å opprettholde sin identitet. Ha de kuleste merkeklærne for å passe inn osv. Andre som velger å motstå fristelsen har sannsynligvis hatt en såkalt god oppvekst etter loven og blitt opplært i viktigheten av samfunnets moraler for at samfunnet skal fungere for de fleste. For ofte er det rette og etiske i følge loven, kulturen og religionen det vanskeligste å gjøre.
2 typer familier:
-Samfunnsbevisste familier: sosialiseres etter samfunnets lover, normer, moraler og verdier. Alle må følge dette for at landet skal fungere.

-Selvbevisste familier: opptatt av å overleve best mulig selv og gjøre det som er nødvendig for å oppnå dette. De trenger nødvendigvis ikke blir sosiale avvik så lenge de ikke bryter lover og regler, men tror det er større sjans PGA de blir sosialisert opp til å gjøre hva de vil uten å ta hensyn. F.eks. å snylte på skatt.
Teorien om kriminelle subkulturer sier at i mange slumområder i storbyer med dårlige levekår så er kriminalitet som stjeling et mønster som man blir opplært i for å overleve. I korrupte kulturer er dette vanlig, men vi har det også i Norge.
Her er ofte andre ungdommer en viktig sosialiseringsagent hverandre. Mange kan slite med identiteten sin her for at de havner i et krysspress hvor foreldrene har lært dem at stjeling er galt og har helt andre forventninger enn dine kule kamerater. Vi har et overlevelsesinnstinkt i oss.
ERIK SØLVBERG, og GRO-ANITA MORTENSEN har skrevet mye av fagstoffet for samfunn i Norge og de sier også at forventningene til kjønnsrollene har en påvirkning på våre valg. De sier at flest menn stjeler, kanskje fordi at gutter forventes å være tøffe, dristige, få spenning av og «leve farlig» for å vise seg selvstendige. Jenter skal være forsiktige, omsorgsfulle, lydige og godta forhold som de er som de er og stjeler dermed mindre. Det viser seg også at de med lav utdanning altså mindre forståelse for samfunnet stjeler mer.
Mange har også hatt en vanskelig oppvekst under uryddige sosiale kår og med lite grensesetting.

Alle vet at stjeling møter negative sanksjoner i form av straff, men hvilke typer sanksjoner hjelper egentlig mot stjeling for disse personene som har ulike grunner for at de stjeler? Hvordan kan vi lære dem de såkalt rette verdiene og få dem internalisert i dem? Vi ønsker jo ikke å ta hevn for da er det ingen som lærer..
På et makronivå tror jeg det er viktigere å gi dem samfunnstjeneste som rehabilitering enn pengestraff eller fengsel fordi da må de lære å jobbe og ta hensyn til samfunnet for å få et resultat. Det er et bra allmennpreventivt hensyn. Ved fengselsstraff å risikere man at de jors på å stjele siden mange har så dårlig levekår at de vil her og de er jo ikke farlige for samfunnet. Pengestraff som et individprevntivt hensyn vil bare gjøre at de føler seg enda mer urettferdig behandlet, og mindre forstått av samfunnet slik de forsetter å stjele for å ta hevn eller bruke det som unnskyldning til at det er rett for dem å stjele.
Allikevel sier den norske straffelov at straffen for naskeri (stjele småprodukter i butikker) kan få bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler. Mens tyveri (innbrudd i hjem som går mer utover andre) gir bøter eller fengsel inntil 3 år. Henvisning om Naskeri: § 391 a og Tyveri: § 257. Det virker rett at de må betale tilbake det de skylder, men er det ikke bedre at de lærer og får muligheten til å komme seg videre?
På et mesonivå kan organisasjoner nå ungdommer på deres plan for å få en påvirkning med samfunnets rette verdier slik de kanskje kan få en forståelse for samfunnets allmenne grunner til lovene. Altså at de får sosialiseres med norske lov holdere og se hvordan de overlever uten og såkalt jukse. Det kunne hjulpet og f.eks. finne jobber til dem.

På et mikronivå så er vi jo alle individer som kanskje kjenner noen som stjeler. Vi er viktige for dem i deres sosialisering og kan derfor hjelpe dem mot å internaliseres rett. Vise rettferdighet og hvorfor ta hensyn. Gi støtte, vise forståelse og prøve å hjelpe er gode tiltak.
Konklusjon: Det er vanskelig for folk å holde seg borte fra stjeling når man har begrensede muligheter i samfunnet og din nære subkultur som man sosialiseres i møter stort press på å gjøre som dem, men vi har alltid et valg. Som sagt er ofte det rette å gjøre det vanskeligste. For at Norge skal holde de sosiale avvikene borte fra stjeling må vi få dem klar over at stjeling er galt fordi det ikke fungerer i vårt samfunn, slik at de skal kunne ønske å forandre seg. Hvis ikke kan sanksjoner som rehabilitering i form av samfunnstjeneste og hjelp på alle 3 nivåer være en bra løsning.

Når det gjelder mapper tror jeg det er mye en smaks sak. Jeg liker mappene for å kategorisere på min egen måte og ser på det som et ekstra metadatafelt som kan forenkle gjenfinning. Men akkurat det aspektet kunne vel vært løst på en annen måte. Og jeg liker at Outlook muliggjør søk på tvers av mappene, – noe som dessverre ikke går med eskene i kjellerboden! Likevel vil jeg argumentere for at at den mentale prosessen ved å overføre til mapper forenkler det å ta beslutningen om sletting. Når jeg satser på å ha tom innboks, må jeg enten definere i hvilken sammenheng jeg kan ha brukt for e-posten senere, eller at jeg ikke har brukt for den.

http://en.wikiquote.org/wiki/Woodrow_Wilson

Hvis du ikke har følelsen av at informasjonen du hadde tenkt å formidle er “I go tell the people” kan du kanskje like godt la være.

Jeg er enig i at vi er lært opp til å søke “det riktige svaret” i fag som matematikk, naturfag og kristendom(!!). I andre fag som forming, norsk og kanskje til og med historie blir vi i større grad utfordret til å eksperimentere og finne nye løsninger.

Det er en tankevekker det du sier om hvordan eksperten bør kommunisere. Min erfaring er likevel at de som snakker mest om hva som “er riktig” ikke er eksperter – de er kanskje kompetente, men har ikke ennå forstått viktigheten av å bryte reglene. Bransjen vår har desverre svært få eksperter.

Jeg tenker også at programutvikling kan være så komplisert at det i starten kan være viktig å ha klare regler å forholde seg til i starten. Jeg vet selv at det er veldig vanskelig å lære ferske utviklere ting uten å ty til “stol på meg, sånn er det bare”-utsagn om ting de ikke vil kunne forstå uten noen år til med erfaring på baken. Dette er et dilemma i forhold til hva du sier.

En ting jeg føler du er inne på er behovet for å lære å involvere den intuitive delen av hjernen i programmering og problemløsning. Når vi jobber med “ett riktig svar” bruker vi først og fremst logikk og den venstre hjernehalvdelen. For å bli gode utviklere må vi også lære å tappe potensialet i den intuitive høyredelen. Bransjen har sålangt ikke lagt særlig til rette for dette, eller undervist i det på noe undervisningsnivå. Smidig utvikling støtter i utgangspunktet dette, men selv om mange sier de bedriver smidig utvikling så tar de ikke dette inn over seg, og forholder seg i stedet til smidig som et formelt metodeverk. Det er synd.

For mer om dette anbefaler jeg boken Pragmatic Thinking and Learning: http://pragprog.com/titles/ahptl/pragmatic-thinking-and-learning

Det jeg i alle fall kan være helt enig i uten forbehold er at det er alt for få jenter som blir programmerere – og det er også veldig synd.

Jeg mener erfarne eksperter burde gå vekk ifra ordbruk som “nei, det blir helt feil” og “ja, her har du gjort det riktig”. Til ordbruk som reflekterer realiteten om at det finnes uendelig med løsninger. Alle med sine fordeler og ulemper. Istedenfor “riktig” kan vi si “mer lesbart for meg” eller “mer skalerbart” eller tilsvarende. Og uerfarne utviklere burde (som jeg skrev i bloggen) slutte å spørre om hva som “er riktig”, men åpne for at de selv er istand til å komme med løsninger.
Håper det gjorde det litt klarere?

Det føles som om du har opplevd noe konkret som har fremprovosert blogposten, men jeg klarer ikke å få tak på hva det er. Hvilken oppførsel eller tankesett er det egentlig du ser som du vil endre? Det er enkeltutsagn i posten jeg er uenig i, og andre jeg er enig i, men vet ikke om jeg ser helheten.

Er det det at du har blitt utsatt for en kultur hvor det kun finnes én sannhet – man må altid bruke en DI container, man skal aldri bruke goto, etc., mens du mener det finnes flere veier til mål, og at dette knebler inovasjonen? Eller var dette bare et råd til ferske utviklere om å ikke være redd for å forsøke seg frem?

Kanskje du kunne tenke deg å utdype?

Men når det er sagt; okking og stønning over dårlig kode viser stort sett bare en manglende evne til å forstå hvordan kode blir som den blir, og ulike måter å betrakte problemer på. Utviklere trenger empati – evne til å forstå andre menneskers tanker og motivasjoner. Alt har en forklaring, en årsak, en grunn til at det har blitt som det er.

Jeg tror det ofte er sånn i industrien vår fordi andelen seniorer er så liten (og da tenker jeg på utviklere med 30+ års erfaring). Vi er en gjeng med ferskinger, og oppfører oss ofte deretter.

(Den lave andelen kvinnelige utviklere kan selvsagt også ha noe å si..)

OMG WTF-reaksjonen er derfor naturlig (i dette miljøet), men man kan bestemme seg for å snu det til noe positivt. Oppdagelsen av “dårlig kode” er en mulighet til å lære – til å utvikle og forbedre seg selv og teamet sitt.

Når jeg oppdager slik kode kan det føre til en spontan leksjon, eller det gir meg mulighet til å prøve meg på en utfordrende refakturering. Det gir meg en unik mulighet til å stille spørsmålstegn ved mine egne oppfatninger, og å gjøre en “reality check” over hva som er viktig i prosjektet, hva som gir verdi.

Ikke la en OMG gå uutfordret. Den må forsvares og begrunnes. OMG-ytreren må dokumentere hvorfor koden er dårlig, hvilke følger det får, og hvordan man best retter på dette.

Dårlig kode er som gjemte perler, og jeg har lært meg å reagerer på dem med glede!

* Maleren som etterlot seg malingsflekker på trappa utenfor leiligheten
* Finsnekkeren som ødela benkeplanten når han installerte ny kjøkkeninnredning for så å lage en skrape i det nye laminatgulvet når han erstattet benkeplaten
* Flyttemannen som lot alle kassene stå så mye ut over gulvet at det ble pinneleken å klare å få noe ut og som ble sliten av å gå opp og ned trapper
* Elektrikeren som glemte å feste ledningen til veggen når han installerte varmekabler, selv etter at han var blitt kalt tilbake én gang for å feste dem.

Det er slike håndverkere jeg husker i lang tid etterpå.

Du er selvsagt i din fulle rett til å være tabloid Johannes, jeg er den siste som kan nekte noen å være det
Som Thomas sier så er grå blog poster ganske kjedelig.
Det jeg bare ville påpeke var at mange tror at gitt formel så kan alle holde engasjernede og gode foredrag. Dette tror jeg ikke er riktig og ikke en oppskrift i verden kan hjelpe deg om du faktisk ikke liker å holde foredrag. Du må ha det i bunnen og da finner du måten din selv.

Bra poenger, men dette:

“Personlig mener jeg at øving kun har noe for seg dersom du holder presentasjoner på et språk som ikke er morsmålet ditt.”

er jo også en oppskrift… som heller ikke passer for alle. Selv har jeg holdt eksterne foredrag både med og uten øving det siste året, og vet nå at jeg gjør det langt bedre når jeg har pratet gjennom hele foredraget høylydt noen ganger hjemme på forhånd.

Det korrekte standard-svaret, som i så mange andre områder: “it depends”. Men blogposter er veldig kjedelige å lese dersom forfattern putter inn alle gråsoner og disclaimers underveis…

Det finnes ikke én formel, men det finnes mulige oppskrifter man kan prøve.