– Sterke meninger om IT og ledelse

En varm glede fyller hjertet mitt i dag: Løsningsarkitekturen jeg laget vårt tilbud til Statnetts nye system for handel av kraftreserver ble undertegnet på fredag. De valgte oss!

Det siste halve året eller så har jeg gått å gledet og gruet meg over dette tilbudet. Og det har slått meg: Å skrive et tilbud er som å forelske seg.

Først blir man litt kjent med kunden og kundens problem. Noen fanger interessen, og man får lyst til å vite alt om problemet. Man spør og graver. Om man ikke får snakke med kunden (og det får man ofte ikke i denne fasen), så snakker man med kolleger og venner som naturligvis ikke har noe svar: “Tror du at det er sånn? Tror du at dette er forklaringen på hvorfor det som de ba om var litt pussig? Tror du at de vil være interessert i dette forslaget?”

Til slutt bestemmer man seg for å satse alt. Søvnløse netter går mens man forsøker å fremstille seg attraktiv for den andre parten. Man forsøker å finne hva den andre parten har lyst til. Og noen ganger må man våge å si noe de ikke vil, men egentlig trenger å høre. Så leverer man et tilbud. Man må tørre å legge alle følelsene sine i tilbudet, fullt vitende om at man kan bli avvist. Den som intet våger, intet vinner.

Så kommer forhandlingene. Den andre parten føler seg attråverdig. De har mange beilere. Man snakker om en mulig fremtid sammen, men den andre parten vil ikke forplikte seg. Man tenker i sitt stille sinn “men jeg liker deg, liker ikke du meg, da?” Men man våger naturligvis ikke å si det.

Og til slutt sier de “ja”. Man er klar til å knytte knuten.

Og nå starter deg egentlig jobben. Jeg gleder meg.